7. – 8. august 2020. Ny-Sulitjelma – demning Balvatnet, 35,5 km
Sommeren i Norge ble annerledes i år. Alle planlagte utenlandsreiser ble kansellert pga. Covid-19. Heldigvis ble det en riktig flott sommer i Nord-Norge, slik at man kunne oppleve landsdelen fra sin aller beste side gjennom store deler av sommeren. Det gjorde vi også, både her og der, og dermed ble det dessverre litt knapt med tid til vandring langs Nordlandsruta. Vi fikk dog til en «smettinnetappe» i den vakre fjellheimen i Sulitjelmaområdet. Her er rapport fra denne etappen.
Dag 1, Ny-Sulitjelma – teltcamp ved Syrvatnet, 22 km
Fra Langvassveien (Fv. 830) i Sulitjelma tettsted går det sommervei fra samfunnshuset, forbi Sulitjelma kirke og oppover Gikenveien. Her kan man kjøre helt opp til Lomivannet som ligger på ca. 708 meter. Et par kilometer før vannet går det en vei til venstre og etter ca. 700 meter kommer man til det gamle gruvestedet Ny-Sulitjelma. Her ble det etablert gruvedrift så tidlig som i 1893. Dette er inngangen til det majestetiske Sulismassivet og her går Nordlandsruta forbi. Her finner vi også de to hyttene som utgjør Ny-Sulitjelma fjellstue. Hovedhytta er romslig, har 29 sengeplasser fordelt på både soverom i første etasje og sovesal i andre etasje. Her er det alle fasiliteter med både strøm og vann, og til og med mobildekning! Pga. Covid-19 var det ikke anledning til å benytte hyttene sommeren 2020. Her parkerte vi bilen og startet årets etappe.
Turen startet rundt kl halv ti i lettskyet vær og 13 grader. Første 7-800 meterene går tilbake langs veien mot Lomiveien. Ved skilt går man østover inn på sti mot Lomivannet. Stien er lettgått, men bærer endel oppover. Etter ca. fire kilometer langs stien kommer man opp til vannet og til Lomihytta. Hytta ligger flott til på en høyde helt ute i vannkanten. Lomivannet, som de fleste vann i Sulisfjellene, er oppdemmet og regulert til kraftproduksjon. Vannstanden varierer derfor veldig mye, avhengig av tappingen fra vennet. Av og til ser området nesten litt «måneaktig» ut når vannstanden er veldig lav. Denne gangen var magasinet fylt til randen og vannstanden så høy at veien ned til kraftanlegget nesten var oversvømmet. Lomihytta er gammel og liten, men standarden er helt ok. Hytta har ett soverom med fire senger, oppholdsrom med gass, vedovn og utvendig solcellepanel. Utedo og vedskjul hører til.
Fra Lomihytta går man på sti tilbake ca. en kilometer mot kraftanlegget, bl.a. på ei spektakulær hengebru over et ganske dypt elvejuv. Herfra videre ca. fire-fem kilometer vestover langs anleggsvei som etterhvert svinger litt oppover og mot sør-øst. I enden av veien ligger et stort vanninntak (vanntunnel). Herfra går det sti langs Lomivatnet litt under en kilometer før stien deler seg mot sør-vest over fjellet mot Tjalalvesvatnet. Vi tok lunsjrasten på en knaus like ved stikrysset, med fantastisk utsikt i alle himmelretninger. I dette stikrysset kan man fortsette sør-østover langs Lomivatnet mot Mourkihytta. Vår rute fulgte stien videre sør-vestover, ca. åtte kilometer i retning Tjalalves. Her er terrenget både lettgått og flott. Først noe oppover og deretter småkupert. På denne strekningen krysser vi flere elver, delvis med tilrettelagte hengebruer. Det er mange flotte kulper langs elvene som gir et flott syn for øyet. Det begynner etterhvert å bli mer sol utover dagen, og nå blir mygg og blinding svært plagsomme – og i stort antall! Snøen lå lenge i fjellet her nord og det var en lang periode med tørke tidlig på sommeren. Derfor kom mygga sent i år, men den kom i hopetall! Vi hadde egentlig ikke forventet så mye innsekter såpass sent på sommeren, men der tok vi skikkelig feil.
Etterhvert nærmet vi oss Tjalalvesvatnet. Vi tok en avstikker på et par hundre meter ned til Tjalalveshytta som ligger ca. hundre meter fra vannkanten. Også denne hytta var avstengt grunnet Covid-19, men vi har vært her tidligere og kan fortelle om ei riktig flott og romslig hytte med hele 25 sengeplasser og dedikert rom for personer med hund. Hittil hadde vi gått 19 kilometer denne dagen. Klokka var nå blitt ca. 1740. Etter en kort pause med litt kaffe og sjokolade fortsatte vi sørover langs stien for å finne teltplass for natta. Det fant vi etter ca. tre kilometer på en flott høyde med utsikt mot både Tjalalvesvatnet, Kjelvatnet og det litt mindre, men mye nærmere, Syrvatnet. Det var en riktig flott leirplass med ei elv like under kollen vi campet på. Leir ble slått ca. kl 1900 (da hadde vi brukt ni og en halv time på 22 kilometer). Siden myggen var så plagsom, ble leirplassen rigget i hurtig tempo og teltet (for anledningen et nyinnkjøpt Bergans tomanns telt av tunneltypen) kom fort opp. Da vi skulle legge inn utstyret vårt i teltet, måtte fruen vifte med et underlag tett inntil teltåpningen mens jeg så raskt og effektivt som mulig la utstyret inn i teltet. Ellers hadde teltet fort blitt fylt opp av de små, grusomme luftbaronene som svirret overalt!
Etterhvert var vi klare for middag. Den ble tilberedt i full gore-tex bekledning inkludert hette, for å holde mygga unna. I tillegg til myggspray hadde vi fire myggspiraler brennende rundt oss under matlaging og spisingen. Vi klarte likevel å nyte både den meksikanske pølsegryta og rødvinsflaska som utgjorde en velfortjent middag. Det ble ei riktig god stund med nydelig, rød solnedgang. Slitne som vi var, og plaget av innsektene, ble det likevel tidlig kveld i teltet. Resultatet av dagens kamp mot mygga: Fruen over 60 myggstikk, gubben ingen stikk!
Dag 2, Teltcamp Syrvatnet – demning ved Balvatnet, 13,5 km
Første natt i det lille tomanns Bergansteltet (ca. 2,6 kg) ble en liten prøvelse. Teltet var helt greit, men det ble veldig varmt og klamt. Sola kom på teltduken før kl var blitt seks og det var bare å tørne ut etterhvert. Frokost og nedrigging gikk fint og vi satte etterhvert kursen på lettgått sti videre sørover, i varmt og flott vær. Vi kan nesten ikke skryte for mye av terrenget her i Sulisfjellheimen – det er bare helt fantastisk både sommer og vinter (joda, vi går mye på ski også i dette terrenget siden vi har hytte i området – hurra!). Etterhvert kommer vi forbi Lille og Store Dorro vann som ligger tett i hverandre på ca. 670 meters høyde. På østsiden av Dorro kneiser Nord-Europas høyeste grensefjell, Nord Saulo, seg med sine to topper. Den ene på 1756 m.o.h. og den andre 12 meter høyere. Grensen mot Sverige går deler den høyeste toppen på langs.
Etter Dorro fortsetter det flotte landskapet, men stien kan av og til være litt vanskelig å følge. Mister man stien, er man som oftest kommet for langt ned i terrenget og må søke oppover. Dette opplevde vi flere ganger. Etterhvert svinger stien vestover og det bærer litt opp og over et lite skar før den bukter seg nedover igjen mot Tjoarvi området. Her får vi etterhvert øye på det store Balvatnet som er ca. 30 kilometer i omkrets. Vi tok lunsjpausen vår på en liten kolle med utsikt mot Balvatnet og ned mot Tjoarvihytta. Ei riktig flott stund! Fra teltplassen til Tjoarvihytta var det 10 kilometer, og siden vi ønsket å nyte hver meter av turen, brukte vi over fire timer dit. Tjoarvihytta ligger like ved Tjoarvivatnet på ca. 590 meters høyde, og består av en gammel og en nyere del. Den gamle delen var opprinnelig et sauefjøs i tømmer som ble flyttet fra Saltdalen i 1936. Dette var Sulitjelma og Omegn Turistforenings første hytte, og er den delen som primært brukes av turgåere. Den nyere delen er en sal med kjøkken som brukes ved arrangementer. Her er også soveplasser om nødvendig, og kun her er det lov å ha med hund. Totalt har hytta ni sengeplasser. Om sommeren er det kjørevei helt til Tjoarvihytta (og videre inn til Balvatnet). Om vinteren kjører Fjellfarer flotte skispor innover hit med løypemaskin («trikkespor» for de som virkelig ønsker å gå på).
Fra Tjoarvihytta går merket sti videre over bilveien og vestover. Siden vi startet fra demningen ved Balvatnet på etappe 2 for to år siden, valgte vi å bryte av fra stien og legge siste del av marsjen rett sørover mot demningen. Denne distansen er ca. 3,5 kilometer og tar ca. en time å gå. Dermed ble hele årets etappe tilsammen 35,5 kilometer. Det ble en noe kortere tur enn vi egentlig hadde sett for oss, men enhver tur er en tur – og denne var veldig flott!
Note to self
Selv om turen er kortere enn normalt, bør man ikke utelate utstyr som vanligvis tas med på lengre turer. I dette tilfellet burde vi hatt en caps på hodet, spesielt mot mygga som var svært innpåslitende. Sjekk også ut innsektsforholdene i fjellet før turen gjennomføres. Det er ganske ubehagelig med såpass mye mygg og blinding som vi opplevde. Hadde vi visst dette, ville vi sikkert utsatt vandringen en uke eller to. Da hadde opplevelsen blitt enda bedre – hvis det overhode er mulig:)
