9. – 12. august 2017. Riksgrensen – Gautelisvatnet, 73 km
Logistikk viktig
Skal man gå fra A til B må logistikk til A og fra B løses. Dette er nok en av de største utfordringene ved å gå Nordland på langs. Slett ikke uoverkommelig, men det må planlegges!
Vi fikk hjelp fra familie med ekstra bil slik at vi kunne kjøre bilen vår inn til Skjomen og på anleggsvei opp til demninga ved Gautelisvatnet hvor vi parkerte. Her hadde vi planlagt å ende første etappe i vår vandring. Dette er en lang og til tider bratt kjøretur. Fra Skjomenbrua er det 60 km bilvei før man når Gautelis, herav 27 km på anleggsvei. Trodde nesten at vi hadde kjørt feil, men det er bare å hold rett frem til det begynner å gå bratt og snirklete oppover. Til slutt kommer man ned mot Gautelisvatnet og bort til demninga.
Når bilen vår var trygt plassert kunne vi kjøre ned fra fjellet i den andre bilen og opp til Riksgrensen mellom Norge og Sverige. Vi valgte å overnatte på hotell i Bjørkliden ca. 35 km inn på svensk side. Herfra går det buss tilbake til grensen. Etter en god middag og ei god natt søvn på hotellet tok vi bussen i halv ni tiden på morgenen dagen etter. Herfra skulle fotturen starte.
Etter litt venting på at regnet skulle holde opp på butikken på Riksgrensen, var vi klare for å gå. Turen var for alvor i gang!
Dag 1, Riksgrensen – Hunddalshytta, 25 km
Rallarveien er veldig flott og lett å gå
Første del av ruta går på Rallarveien. Stien starter ved jernbanestasjonen på Riksgrensen og går først langs tunnelen som er bygd for å skjerme sporet for snø. Merkingen er ganske bra og det er ikke vanskelig å finne hvor man skal gå. Rallarveien har en interessant historie og dette kan man lese om på flere skilt som er satt opp langs veien/stien. Etterhvert passerer man Bjørnefjell stasjon og vandringen går delvis på sti og delvis på gammel kjerrevei.
Starten på Riksgrensen ligger ca. 500 moh.. Vårt første mål var lunsj på Katterat stasjon som ligger 373 moh.. Det er 14 km mellom disse to stedene. Vi brukte fire og en halv time på denne strekningen. Det er lett å gå og når været er bra er utsikten antakelig til tider spektakulær, spesielt nedover mot Rombaksfjorden. Dessverre var det lavt skydekke og delvis yr da vi gikk, så dette fikk vi ikke så mye glede av.
Fra Katterat går det kjørbar anleggsvei oppover Sørdalen mot Hunddalen. Her er det ca. 325 høydemeter opp til Hunddalshytte, hvor mye tas på første halvdel av etappen. De 10 km med anleggsvei går gjennom en fantastisk flott natur. Et vidt dalføre med ei flott elv omkranset av varierte fjell hvor noen rager godt over 1200 meter høyt. I enden av anleggsveien ligger en liten dam og et anleggshus tilknyttet vassdragsutbyggingene i området. I Narvikfjellet er svært mange av vannene regulert i fm. kraftutbygging. Fra dammen går det merket sti knappe en km til Hunddalshytta. De 11 km fra Katterat stasjon til Hunddalshytta ble unnagjort på tre timer og et kvarter.
Hunddalshytta ligger 700 moh. og består av fire hytter. Den ene er forbeholdt hytteverter. Hovedhytta har 11 sengeplasser mens den nyeste hytta har ett oppholdsrom med fire senger. I tillegg er det ei servicehytte med nødvendige fasiliteter.
En liten matbit mens man nyter utsikten langs Rallarveien….
Tørking av vått tøy og en god lunsj i venterommet på Katterat stasjon. Tog fra Kiruna til Narvik passerer. Hit kommer man bare til fots eller med tog
Sørdalen oppover mot Hunddalshytta
Dam ved anleggshuset nær Hunddalshytta. Stien mot Cunojavrre går gjennom tåka…
Stien mot Hunddalshytta – to gjestehytter, ei vertskapshytte og ei servicehytte
Nyhytta til venstre, deretter vertshytta og storhytta til høyre. Lengst til høyre do og redskapsbod
Utsikt tilbake på tur opp mot Nordbergryggen med anleggshuset og Hunddalshytta i bakgrunnen
Dag 2, Hunddalshytta – Cunojavrrehytta, 19 km
Etappen starter med å gå tilbake til anleggshuset. Gå over den delvis tørrlagte elva (oppdemmet) og hold til venstre (ikke stien som går til høyre). Herfra går det ganske mye oppover, men underlaget er greit så det er fint å gå. Etterhvert kommer man opp til Nordbergryggen. Her kan du være heldig å få dekning på mobiltelefonen i fall du vil rapportere hjem om at alt er vel.
Stien videre er ganske tung å gå. Det er mye ur og litt vanskelig terreng. Etterhvert går det litt nedover mot Oallajohka vassdraget. I høst var det vått og høy vannføring i fjellet. Vi måtte kle av oss på beina og vade ca. 25-30 meter over elva. Det var en kald, men helt grei opplevelse. Det er ikke dypt her og vannet renner stille.
Etter en relativt grei marsj på syv km kommer man til ei lita hvilebu, Oallajohka. Vi brukte tre timer og 40 minutter hit, inkludert vadingen. Det var godt med halvannen time pause og en god lunsj. Det ga nye krefter til neste strekning.
Turen fra Ollajohka til Cunojavrre er over 12 km lang. Første del er litt ulendt, men etterhvert er stien veldig grei (men ganske våt). Når det er vått blir stien fort sleip og glatt. Vi hadde et par litt skremmende opplevelser hvor vi plutselig glei og ramlet. Det gikk heldigvis bra, men man skal være ekstra obs når man etterhvert blir sliten i beina. Akkurat denne dagen var det også vindstille og mygga ble ganske plagsom. Da gjelder det å holde humøret oppe og ikke minst ta seg en liten matbit/godbit innimellom. Ikke undervurder behovet for energipåfylling underveis!
Rett før Cunojavrrehytta kommer man til ei spektakulær hengebru over ei flott elv. På grunn av vinterforholdene med snø og is er bruene bygd på en spesiell måte. Man klatrer først opp en stige før man «jynger» seg over brua og klatrer ned på andre siden. Fruen var såpass sliten etter dagens marsj at hun ba om hjelp med sekken over brua. Greit å ikke ta store sjanser langt oppe i fjellet.
Vi ankom hytta kl åtte på kvelden og hadde da brukt ca. fem timer fra hvilebua. Tilsammen brukte vi 10 timer på dagens etappe, inkludert pauser og elvevading.
Cunojavrrehyttene ligger 702 moh. og består av to hytter, en redskapsbod og utedo (som ligger uvanlig langt fra hyttene). Den største hytta har tre soverom med syv sengeplasser. Ei helt ny hytte rommer fem-syv sengeplasser inkludert hems. Hytta er populær siden den ligger relativt nær anleggsvei som går opp Norddalen fra Skjomen (ca. syv km sti fra sommervei). Det kan derfor være trangt om soveplassene spesielt i helgene om sommeren.
Opp mot Nordbergryggen
Ned fra Nordbergryggen
Noen elver må vades…
Hvilebua i Oallajohka. Her kan to personer fint overnatte og lage mat på gassbrenneren i hytta
Spektakulære konstruksjoner langt ute i ødemarka
Cunojavrrehytta ligger flott til nede ved vannkanten av Cunojavri. Østenden av vannet går nesten helt inn til svenskegrensen (til venstre i bildet)
Dag 3, Cunojavrrehytta – Caihnavaggehytta, 13,5 km
Artig skilt ved Cunojavrre. Pass på å komme på rett sti mot Caihnavagge
Fra hytta går det to stier mot sørvest. Følg stien til venstre, ellers havner man i feil retning mot Losi. Starten på stien er fin og går i lett og tørt terreng. Etterhvert blir det ganske mye våtere med delvis myr og vierkratt. Etter ca. fire km kommer man til et elveleie hvor vi måtte vade til over knærne. Dette avhenger nok av vannmengden i fjellet, men trolig er det vanskelig uansett å komme over uten vading.
Etter en stund kommer man til nok ei flott hengebru. Det er helt utrolig hva Narvik og omegn Turistforening har tilrettelagt i fjellet for at vandrere fra inn- og utland skal få en flott opplevelse. For oss passet det godt med lunsj ved brua. Det er flott å ta en rast i slike omgivelser og man samler krefter til resten av marsjen.
Etter brua stiger terrenget mer og stien går først gjennom høyt og tett vierkratt. Da vi gikk møtte vi på mer og mer regn og relativt sterk motvind i stigningen oppover mot Caihnavagge. Etterhvert gikk stien over til små elver og veien til hytta var lengre enn forventet. Det er over 300 høydemeter fra brua og opp til hytta og selv om det ikke er veldig bratt, ble det ganske slitsomt i dårlig vær. Da vi endelig kom frem var det godt å komme inn og få tent opp i ovnen og skiftet til tørre klær. Dagsmarsjen var 13,5 km og vi brukte seks timer totalt.
Her er det tre hytter. Ei hovedhytte med to soverom (4-5 sengeplasser), ei lita hytte med to sengeplasser i oppholdsrommet og ei hytte med to-tre senger. Det er under 100 m ned til vannet og det er lett å hente vann i ei bøtte.
Fin og lett sti til å begynne med. Våtere etterhvert og brattere etter at elva er passert
Her må man kle av seg sko og bukser for å vade over elva (husk Croocks)
Denne flotte hengebrua er akkurat passert
Stien går gjennom tett og høyt vierkratt. En ganske spesiell opplevelse
Godt med en rask hvil underveis, men ikke for lenge når vinden er sterk og regnet øker på
Oppover mot Caihnavagge
Endelig fremme på litt over 1000 m. Vi brukte hytta rett frem med to sengeplasser
Utsikt mot neste dags etappe – til høyre rundt vannet og over skaret helt bak til venstre
Dag 4, Caihnavaggehytta – Gautelisvatnet, 12 km
Siste dag av første etappe i Nordland på langs. Endelig var været litt bedre etter sterk vind og mye regn om natta. Kom oss avgårde kl ni og satte i gang på steinete sti langs vannet. Ved enden av vannet kom ei elv som var ganske vanskelig å forsere. Valgte å ikke ta av fottøyet og ble selvfølgelig våt til tross for gamarsjer! Stien går videre i slak stigning opp mot enda et vann hvor man greit kommer over elveleiet ved vannets utløp.
Langs vannets sørside starter stigningen for alvor. Her er det et ganske langt parti med steinur. Det er tildels store steiner som må forseres og tempoet er lavt. Dette er et område som er vanskelig å gå når det er glatt. Vi snakket med en vandrer som hadde kommet ned ura dagen før i regnværet. Det krevde konsentrasjon og lang tid og var ikke til å anbefale, ifølge ham! Høyere oppe ligger fortsatt snøen fra i vinter. Når vi når toppen av skaret er vi på «løypas høyeste punkt», nesten 1250 moh.. Her møtte vi igjen på regn og vind. Så tipper terrenget igjen nedover og vi får øye på Gautelisvatnet langt i det fjerne. Men enda er det sikkert fire-fem km til målet.
Nedover dalen er det greit å holde retningen, men etterhvert blir vi litt i tvil om hvor stien går. Et sted deler den seg sørover mot Gautelishytta og vestover mot demningen hvor vi skal. Merkingen er ikke god her og vi er usikker på hvor stien går og vi skal krysse elva. Men vi finner noen røde merker på steinene og ferden går mot demningen hvor bilen er parkert.
Det er lengre enn vi tror og «vår» demning dukker ikke opp der vi håpet den skulle være. Det blir en km eller to til før vi forserer nok ei hengebru og deretter vandrer lykkelig over demningen i nordenden av Gautelisvatnet. Der står Land Roveren og venter på oss slik vi parkerte den for fire dager siden.
Vi gikk 12 km denne dagen, noe vi brukte seks timer på. Slitne, men lykkelige skiftet vi til tørre klær og kjørte ned fra Narvikfjellene. Første etappe (73 km) i vår Nordland på langs var over!
Vi gleder oss veldig til neste år:)